Hvis Helse- og omsorgsdepartementet får det som de vil med sitt forslag til ny fastlegeforskrift, kan det bety langt mindre kontakt mellom doktor og pasient i framtida. Fastlegene er i harnisk over forskriften som de mener vil føre til enda mer byråkrati og møtevirksomhet enn i dag. Betyr dette at vi pasienter, som burde vært hovedpersonene når en ny forskrift skal vedtas, vil få henvisning til skyggenes dal?

Høyre, med Sonja Sjøli, Erna Solberg og Bent Høie i spissen, er i likhet med fastlegene svært bekymret over hva departementet har lagt fram, og har nå fremmet et forslag vedrørende forskriften i Stortinget.

Bakgrunnen for forslag til ny forskrift er blant annet en amerikansk undersøkelse. En undersøkelse hvor Norge kommer dårlig ut når det gjelder synet på helsevesenet generelt. Det landet vårt imidlertid scorer bra på, er viktige ting som å få legehjelp utenom kontortid og å komme til primærlege samme dag som man blir syk.

Man kan spørre seg hva vi som pasienter vil få ut av at legen våre vil måtte delta på langt flere møter enn i dag. Nå skal yrkesgruppen hvor den desidert viktigste oppgaven er menneskelig kontakt i tillegg måtte bestige byråkratiets fjell, i stor grad gjennom rapportering til kommunen som en del av samhandlingsreformen. Dette fordi det visstnok finnes for lite samlet kunnskap om hva fastleger gjør og kvaliteten på tjenestene de leverer. Kommunen blir på en måte legenes vaktbikkje. Rapporteringen skal avgjøre om kommunes «sørge for-ansvar» er oppfylt. Hvordan kommunene skal følge opp denne rapporteringen, skal imidlertid være opp til den enkelte. Merarbeid som blir liggende i en skuff?

En god fastlege kan i ytterste konsekvens bety forskjellen mellom liv og død. Men da må legen gis tid til å være grundig gjennom kroppslige undersøkelser og ikke papirarbeid.

Selv har jeg en fantastisk fastlege. Men langt ifra alle har det på samme måte. Grunnene til det kan være mange, men inntrykket er at den største misnøyen går på det å ikke føle at en blir hørt. Ikke å bli tatt på alvor. Men med enda mindre pasientkontakt vil også de fantastiske fastlegene måtte se seg nødt til å nedprioritere pasientene sine.

Et kjapt søk på hvor mange fastleger i min hjemkommune Skedsmo som har ledige plasser på sin pasientliste, viser at alle per i dag har nådd sin makskvote. Er du ikke fornøyd med fastlegen din, betyr det at du må reise ut av kommunen. Det betyr også at legene har nok å holde på med som de har.

Det har tatt 13 år å avgjøre hvor vår nasjonalskatt vikingskipene skal plasseres. 13 år med byråkrati, la oss ikke engang tenke på kostnadene dette har medført, har ført oss tilbake til utgangspunktet. Skipene skal stå der de står. Trygt forvart på Bygdøy. Diskusjoner, analyser, dialogmøter, vurderinger. Strid som ikke fører noe sted. Hva om det blir samme sak med den nye fastlegeforskriften? Hva om vi om 13 år sitter der og konkluderer med at det som fastlegene nå pålegges var en skandale fra ende til annen? Fordelen med å diskutere, analysere og møtes rundt et vikingskip, er at vi der snakker om en død ting. Det er samme fasken for treplankene hvor de havner. Men i legedebatten snakker vi om noe langt mer levende; pasientene.

Det er kommet inn over 300 høringsuttalelser til den nye forskriften. La oss håper departementet har hørselen i orden, og tar legenes rop om varsku på alvor.

Lillestrøms gamle brannstasjon er erstattet av ei boligblokk. Ei boligblokk med oransje verandaer. Jeg steiler. Hvem hadde påfunnet, vil jeg vite. Hvem her på denne planten synes at en veivesenoransje veranda er fint? Kanskje en eller to. Men hvordan får disse personene et helt kommunestyre med på tankegangen om at oransje verandaer er stilig? Lillestrøm er et lappeteppe, ingen tvil om det. Og lappetepper kan være sjarmerende, det. Man la nå i det minste lappene matche sånn noenlunde.

Vi skal ha oransje verandaer i byen vår, men de som bestemmer sier gladelig ja til å jevne deler av ærverdige hagebyer med jorda. Funkisbyen ble, etter sterkt press, i det alt vesentlige tatt ut av utbyggingsplanene for sentrum. Det betyr i klartekst at det vil stå igjen ei ensom rekke eller to med funkishus fra 30-tallet bak nye kolosser, muligens med oransje verandaer. Dette henger ikke på greip. Hårreisende, og ikke bare fordi fargen er begredelig. Men også fordi det er så inni hampen irriterende at folk bruker masse tid, stillaser, heisekraner og skilling på noe som ikke engang blir pent.

Til høsten får vi vår andre by her på Romerike når Lillestrøms lillebror Jessheim høytidelig vil gå fra å være tettsted til å få bystatus. Nå er det ikke slik at en innfødt lillestrømling ikke unner Jessheim å bli by, men etter å ha observert utviklingen i min egen, ber jeg om å få hviske noen lavmælte råd til utbyggere, politikere, og dere som faktisk skal bo der, før det er for seint.

Bystatus. Hva ligger i ordet? Hovedstaden på Øvre Romerike er inne i en svært spennende utvikling, og det er derfor naturlig å gjøre om tettstedet til by. I 2030 sier prognosene at det vil bo 30.000 mennesker på Jessheim, eller fra høsten av i Jessheim. Men i ordet ligger, etter min formening, også lovnader om stilling, rang og prestisje. Stolthet, kanskje, og ikke minst identitet. At når gjennomreisende, enten de kommer fra Uganda, Danmark eller Leirsund, erindrer et eller annet ved Jessheim når de er hjemme igjen. Ingen tvil om at helhet er nøkkelordet. Nå har stedet alle muligheter, de ligger der vidåpne, til å gjøre ting riktig eller feil. En av visjonene er å gjøre Jessheim til flyplassbyen. Smak på ordet. Høres det ikke litt grått ut. Litt steilt. Kaldt og nakent? Uten folk og hygge. Business without pleasure.

Flyplassby, kulturby eller arkitekturby. Jeg ber deg, Espelund, og alle dere andre som skal vedta byutviklingsstrategi for Jessheim i juni; ikke gå i lillestrømfella. La det som gjør Jessheim til Jessheim få stå. La huset og kvartalet som bestemødre i dag viser barnebarna mens de forteller om egen barndom få pryde stedet til også barnebarnet blir bestemor.

Estetikk er så inderlig viktig når en by skal utvikles. Og vi skal ha utvikling, klart vi skal ha utvikling, men lag en stor tegning, en pen tegning, om viser den store visjonen før dere setter i gang på den ene lappen etter den andre, men ny arkitekt etter ny arkitekt som ikke snakker samme språk.

Tenk i stedet på byen som et uferdig vakkert maleri. Visst kan det ta mange år å tegne inn alle elementer og fargelegge hver en skygge, men vet man hvor man vil, kan da det ferdige resultatet framstå som et mesterverk. Og et mesterverk må ikke nødvendigvis være noe spektakulært. Selv om vi ofte ser på Romerike som verdens navle, så er vi det vi er. Lillestrøm og Jessheim. Flis, flyplass og fotball. Følg med i tiden, ja gjør det, men gjør det med verdighet.

En bedagelig franskmann sitter tilsynelatende uvirksom i billettluka på metroen i Paris. Tredagerskort – kan vi kjøpe det av deg?, gestikulerer reisefølget. Han nekter som franskmenn flest å svare på engelsk, selv om han innerst inne forstår. Peker i stedet bort på den staute billettautomaten i grell lillafarge. «Du kunne ikke ha hjulpet oss, da? Vi kan ikke språket så godt. Har ikke peiling på undergrunnssonene og sånn». Non! Det er mer kraft i pekefingeren nå. Flerfoldige minutter er allerede brukt til den lite konstruktive samtalen. Minutter den myndige i stedet kunne ha brukt på å gi oss tredagerskortene, tatt betalingen, vinket «au revoir». Han må lette på liket. Litt blidere nå. Går bort til automaten og gjør arbeidet for oss. Når papirlappene omsider kommer ut, er det kanskje gått et kvarter. Effektivisering? Neppe. Kontaktskapende? Overhodet ikke.

Cashguard. Paysafe-system. Får meg til å savne tida da vi skulle ha smågodt for en tier, og butikkdama sto med ei stor skje og spadde salte padder for femti øre og skolekritt for krona opp i kremmerhuset. Tid tok det. Men det var koselige minutter. Når jeg i dag gir den alltid så tilstedeværende Elvis på Statoil Jessheim myntene han skal ha for ei flaske farris, ser han på meg, litt resignert i blikket kanskje, og forteller at betalinga nå skal puttes i automaten på disken. Men jeg vil jo heller gi pengene til deg, Elvis. Og det ser ut som om Elvis forstår. Men tida er gått for den slags. Mens jeg putter inn myntene, skal Elvis stå og se på. I stedet bruke tid på hver en ny kunde for å forklare at myntene ikke lenger skal i lanken hans, men heller puttes i sprekken. Det er slutt på menneskelig kontakt. Det er trist.

Til og med på legekontorene har automatikken tatt over. De søte helsesekretærene skal ikke lenger hanskes med betaling. I stedet må man traske over i andre siden av rommet for å taste inn fødselsnummeret på en grå doning. Den eldre kvinnen som venter på time er lang i blikket da jeg, som tross alt bare er 31, berører skjermen på den triste grå doningen med vante fingre. «Jeg må følge med på hva du gjør, jeg. Gruer meg til jeg skal betale, for jeg veit ikke hvordan det foregår». Men doningen har en «error». «Da må du gå inn den døra og betale på automaten på det neste venterommet», må søsteren forklare, sikkert for trettende gang den morgenen. Og jeg kan ane på stemmeleiet at også hun mener den nye effektiviseringen ikke er så effektiv som den var ment.

I kassa på Ikea skal vi selv være kassadamer og kassamenn. Selvbetjening, til nøds greit. Men så er det jo slik at det allikevel står personale for å passe på at vi skanner varene riktig. Med armene i kors. Det måtte da være langt mer artig, for ikke å snakke om tidsbesparende, for de gul- og blåkledde å håndtere varene selv i stedet for å vokte kundene med argusøyne og sørge for at ikke et telys går i papirposen uten et datapip.

Hva tjener vi på dette at all betaling nå skal gjøres via en maskin? Det blir kanskje vanskeligere å rane butikkene, lettere å gjøre opp beholdningen etter endt arbeidsdag. Greit nok. Men sparer vi den tida som er ment å spares når handelen faktisk foregår?
Hva blir det neste? Wienerpølseguard? Tre pølsa i vannhullet, trykk på vanlig kokt eller sprekt, tast inn pølsekode, ketchupkode, vent på bekreftelse, velg tilbehør. Han som tidligere lesset på rekesalat og rå løk, skal observere det hele. Uten et ord, med armene i kors.

Vi har et alvorlig problem. Vi er blitt for fine til å vaske våre egne dasser. Dagens ungdom nekter å sitte i kassa på Rimi. I stedet sykmelder de seg for det som i mange tilfeller er filleting og lever av trygd og dovenskap. Venter på drømmejobben, men vil ikke gjøre noe i mellomtida. Det provoserer multihandikappede Torstein Lerhol. En 25 år gammel student og ungdomspolitiker som sier til VG at han ville gjort hva som helst for å kunne sitte i kassa på Rimi.

Men Torstein får ikke jobbene han søker. For Torstein har kun hjerne som fungerer, ikke kropp. På andre arenaer er det kun kroppen, men ikke hjernen, som funker. Disse ungdommene får berømmelse og eksponering gjennom programmer som Paradise hotel. Men de bidrar ikke til utvikling. Heller nedbryting. Tv-programmer rettet mot ungdom som verken lærer, moraliserer eller inspirerer generasjonen, bidrar i hvert fall ikke til at allerede skoletrøtte og arbeidstrøtte unge mennesker sprøytes full av friske innsatsdoser. Paradise hotel underbygger påstanden om at vi har altfor lite å bekymre oss for. Det er derfor slik underholdning må vekk.

Torstein søker på alt han kan fungere i. Han synes nemlig ikke det er greit å sitte på gjerdet og vente med trygden i hånda fordi drømmejobben ikke dukker opp umiddelbart. Han mener alle jobber er verdifulle. Se nå til Torstein, glasurgenerasjon. Paradise hotel-generasjon som tror mestringsfølelsen kommer av å fellesonanere i dusjen eller tylle i seg fjorten tequilashots til øredøvende applaus fra andre nedbrytere.

4.638 ungdommer mellom 18 og 24 år fikk uførepensjon ved utgangen av fjoråret. 4.583 av mottakerne var mellom 25 og 29 år gamle, viser tall VG Nett har fått tilgang til fra Nav. Selvfølgelig kan denne uføretrygden være berettiget i de aller fleste tilfeller. Men det er litt for lett å skaffe seg den, er det ikke?

Hvor ligger så problemet? Hva er det som gjør at enkelte ungdomsgrupper velger å gå i evig dvale framfor å bidra til fellesskapet? Er det foreldrene som glemte å ta for seg temaet arbeidsmoral da de krysset av for hva annet de hadde gjennomført på oppdragelseslista? Er det regjeringen sin skyld? Kanskje. Muligens har velferdssamfunnet gått for langt ut på viddene. Sosialdemokratiet har sydd puter under armene på folk, puter som former seg etter kroppen. Tempur med superlim.

13 år og avisbud i all slags vær. Kjipt å reise ut med stappfulle sykkelvesker full av nyheter i fullformat og tunge reklameblekker stukket inn når klassekameratene kunne henge på hjørnet? Jo, kanskje. Men jeg lærte at avisa skal ut. Jeg lærte å ta ansvar. Jeg kjente godfølelsene langt inn i margen da de første tusenlappene tikket inn på konto og jeg fikk mitt først visakort. Visa electron. For en lykke. Så ble det gatekjøkken, tippekiosk, garderobevakt, annonseselger og den obligatoriske kassa på Rimi.

All ungdom kunne hatt godt av å sitte i kassa på Rimi. Men det er ikke godt nok i dag.
Saken er imidlertid at arbeidsmoralen blir til mens du jobber. Og med arbeidsmoral kommer drømmejobben. «Møkkajobber» er greit, det. For jobb er jobb. Bidrag er bidrag. Når en 17 kilo tung multihandikappet 25-åring sitter på så mye kompetanse og kunnskap at frustrasjonen over ikke å få jobbe kan merkes gjennom en nettavisartikkel, ja da er det å sitte med en funksjonsfrisk kropp og velge å gå hjemme flaut.

I forrige uke så Romerikes Blad østover. Moss har kastet seg inn i markeringen av grunnlovsjubileet, og det uten statlig støtte. I årevis har man stått på for at Mosskonvensjonen, dokumentet som ble underskrevet i Moss 14. august 1814 og gjorde at svenskene godtok Grunnloven som ble jobbet fram i Eidsvoll, skal trekkes fram i lyset om to år når grunnlovsfesten blåses i gang. Næringsliv, kommune, fylkeskommune og privatpersoner har dratt lasset sammen for å løfte byen og regionen opp og fram uten å bruke altfor mye tid på byråkrati. Slikt er mulig når samtlige setter godvilja til. Snakker samme språk for å få til noe utelukkende positivt. Et prakteksempel på hvordan murer mellom politisk ledelse og mannen i gata enkelt kan rives ned.

Det kan virke som om den samme positive vindkula har stilnet over Nannestad. Ei fattig bygd hvor det skjedde lite, og som i mange år hadde stemplet «bygda som aldri helt ble truffet av Gardermo-effekten». Nå er kommunen ute av den økonomiske svartelista Robek-registeret. Samtidig er store ting på gang med dannelsen av «En til», en organisasjon som skal få alle barn og unge opp og fram uavhengig av om man kommer fra en pengesterk familie eller har foreldre som kanskje ikke bryr seg så mye som de burde. Det unike er at nesten alle kommunens politiske partier, lag, foreninger, privatpersoner og næringsliv har meldt seg inn i klubben som har som agenda at alle skal trives. Uten lange saksbehandlingstider, søknader og papirmølle, men ved hjelp av lagspill.

I helga jobbet skigruppa i Bjerke idrettslag seg støle for å lage til en gigantisk skiskytterfestival på Nordåsen i Maura. Over et årsverk ble lagt ned i dugnadstimer på kun tre dager. Ingen tårer eller klaging. Ingen titt på klokka for å rekke Dagsrevyen. Over hundre funksjonærer sto på sent og tidlig for å fremme bygda si. Ingen fikk ei krone. Men de fikk fram smilene hos deltakere fra 35 idrettslag. Det var takk nok. Rennsekretær Liv-Karin Aamodt mener skiskytterfestivalen, den sjette i rekka, gir idrettslaget og innbyggerne generelt grunn til å være stolte av Nannestad. At noen som bor i andre kommuner, fylker og landsdeler kan lese stemningsrapporten og tenke «der skulle jeg gjerne likt og bodd».

I Skedsmo er kanskje muren mellom politisk ledelse og folket støpt litt lenger nedi grunnen. Muligens har man her noe å lære av både Moss og Nannestad. Jeg er helt sikker på at kommunens høyere makter ikke bevisst går inn for å sabotere bymylderet ved å høyne husleia for uteservering i Storgata eller nekte folk å nyte bluesmusikk i solveggen mer en seks ganger i året. Det må nok være dialogen i Skedsmo som trenger en vårpuss. Tvang har aldri vært et godt virkemiddel. Dialog, samarbeid og intensjon om å dra lasset sammen derimot, gir gjerne bedre gjennomslag. Det å ta med alle på råd før vedtakene klubbes.

Det nytter ikke når bestemmende makter og folk som kun er ute etter trivsel skal holde på med en evinnelig tautrekking. Da kan tauet fort ryke på midten, og muren mellom folk og makthaver vil raskt vokse seg høyere enn den noen gang har vært.
For trivsel er ikke så vanskelig, er det vel? Handler det ikke bare om å høre til et sted, å kunne treffe gamle kjente, ta seg en kald en, være med i fellesskapet og slippe å slåss for hvert minste lille ønske om fornuftig fest og moro? Det er noe å snakke om.

Freddie Mercury, alias Åge Sten Nilsen, er på romeriksjord. Han har trikot, boa og stiletthæler. Vi kan se rumpeballene hans. Huden er glinsende, håret herlig fett. Han representerer sikkert ikke finkultur, men heller øl over lokkene enn rolig konversering over et glass musserende når en av verdens største musikere skal hylles.
Et Lillestrøm kultursenter i potensielt ta av-modus. Men så glipper det litt. Og det er så typisk norsk. Så typisk østlandsk. Så typisk romeriksk?

Sjøl rister jeg i stolen. Slår hvitvinsglasset mot låret så buksa og stolstoffet blitt vått og seigt. Sidemannen, en godt voksen kar, er mer opptatt av å filme seansen med smarttelefonen sin enn å la seg begeistre. Han skal legge ut på Facebook at han har hyllet Queen. Skryte av at han har et sosialt liv, noe annet å ta seg til på fredagskvelden enn å suge inn «gullrekka» på rikskringkastingen. Det er da jeg får lyst til å hyle «klapp i hendene, lett på liket, din intetsigende, lillestrømske vattnisse!». La Åge forstå at vi lar oss begeistre av hans tolkning av Freddie Mercury, for det gjør han jæskla bra. Når noen ber deg synge med, så syng med, da. Men passiviteten på de andre stolradene hemmer meg. For man står jo ikke når andre sitter, gjør man vel? Hvorfor er ingen med meg i begeistringen, tenker jeg.

Det tenker sikkert Åge også og kniper sammen rumpeballene. Hvor er hylene. Oppreisningen. Hvorfor rister vi ikke unisont av oss uka?

Det er omtrent slik oppførsel kommunalminister Liv Signe Navarsete nå ønsker fra de eldre. Nå skal oldemor stå på stolen og danse som om det ikke fantes noen morgendag. Vekk fra passiviteten, inn i livsgleden. Kast alle hemninger, og vær lykkelig i livets solnedgang.

Den danske Fredericia-modellen trener gamle mennesker for at de skal klare seg hjemme i stedet for å komme på institusjon. Slik vil Liv Signe ha det her hjemme også. Hun lot seg begeistre etter å ha vært på studietur. Til Aftenposten sier hun at velferdsstaten virker passiviserende på mange eldre. Med trening og kursing i livsglede skal vi få slutt på «latskapen».

Men jeg værer antydning til råtten lukt når Fredericia kommune i fjor sparte 15 millioner kroner etter at sykehjemsplassene ble erstattet med eldre som nå klarte seg selv. Hvor flott og banebrytende den nye tankegangen enn kan høres ut, så mistenker jeg mørketall i form av de litt skrantne som slett ikke hadde lyst til å svømme, synge i kor eller danse på bordet, men som ikke ville være til bry når sølvreven i naboleiligheten hadde blitt ekspert på zumba. Selv følte en kanskje ikke trang til å lære seg slik nymotens dans. Selv hadde man altfor vondt i kroppen til det. Eller så fikk man kanskje ikke med seg at det er selvhjelp og ikke omsorg som nå skal råde i velferdsstaten.

La nå ikke slike treningsleire for seniorer bli en sovepute for ikke å bygge flere omsorgsboliger og sykehjemsplasser. La ikke det underliggende budskapet være «ligg i hardtrening så vi slipper å ta vare på deg. Det har vi nemlig ikke tid til. Ikke har vi folk heller». For etter et langt liv har man da rett til å kule’n, har man ikke?

På den annen side; hvis det kun er begeistringen for livet Navarsete er ute etter å prakke på de eldre, er jeg med henne. Smil avler som kjent smil. Men la jordas slepne diamanter få suge litt på kamferdropset og ta det litt rolig også, da. Man trenger nemlig ikke slite seg ut for å være lykkelig. Dansingen på bordet kan vi under 80 ta oss av.

«Koser meg med morgen kaffen å brød skiva». «Gleder meg til en kjempe koselig dag».
Er du en av dem som gremmes? Er du en av dem som vrir deg i stolen over ungdommens, og ikke bare ungdommens, men også godt voksnes skriftspråk nå til dags? At våre håpefulle, og dem som en gang i tiden var håpefulle, har fått det for seg at absolutt alle ord skal deles, selv om sannheten er at ingen ord, i hvert fall med svært få unntak, skal deles? Er du en av dem som synes det er halsbrekkende at facebookvennene ikke aner forskjellen på bruk av og og å? Da er du også kanskje en av dem som holder med Kristin Halvorsen som vil dempe ned sidemålsundervisningen i skolen, slik at elever i større grad kan konsentrere seg mer om sitt hovedmål. Skriftspråkskuta er i ferd med å synke, og da er det førstehjelpen som nå bør prioriteres. Ære være Halvorsen for å ha innsett det.

Samtlige av oss kan ikke være språkkyndige. Samtlige av oss kan ikke ha et gladkristen-forhold til rettskrivning og setningsoppbygging, nyord og gammelord, adjektiv og pluskvamperfektum. Men samtlige av oss bør lære de grunnleggende reglene i hovedmålet. Allerede her feiler vi. For facebooknorsken er på hurtig inntog. Samme pokker om det er skrevet riktig så lenge budskapet kommer ut? Tja, men hvor vil en slik tankegang føre oss til slutt? Jo, det er da Arne Hjeltnes, som sier sidemålskuttet vil gjøre det norske språket til en «dårleg frossenpizza», bør forstå at hvis vi ikke tar tak i den grunnleggende norsken, den norsken vi leser og skriver til daglig, enten om det er bokmål eller nynorsk, så tar vi steget ned fra frossenpizza til spaghetti à la Capri.

Vi har forsøkt dette med å ha egne standpunktkarakterer og egne eksamener i nynorsk. Dessverre fungerer det ikke. Og ja, det er dessverre. For selv om jeg også sikkert var en av dem som førte til en s og en p og fjernet n-en på permen av «Nynorskordboka», så er mange av våre store klassikere skrevet på nettopp nynorsk. Klassikere som dagens ungdom bør vite om og lese. Denne generasjonen burde også kunne sin Ivar Aasen. Men først må vi tilbake til det basale.

Forslagene som er lagt fram av Utdanningsdirektoratet, og som skal ut på høring til høsten, innebærer å avskaffe sidemålskarakteren og å fjerne nynorsk som eksamensfag i ungdomsskolen. Grunnen er at kunnskapsministeren vår mener norskfaget er for travelt. For omfattende. Derfor må noe vike. En annen løsning i så måte kan være å gi bedre plass til den totale norskundervisningen i planen, selvsagt. Men da må igjen andre fag vike. To jenter ved Fagerborg videregående skole i Oslo tror det ville bli lettere å lære seg norsk skikkelig dersom hovedmålet fikk mer fokus. Og da er vi vel ved kjernen. Ved å sprite opp norskundervisningen er det muligheter for å igjen trigge fram de unges leselyst. Det er bøkene som lærer oss det gode og riktige språket. Men boksalget daler. Sosiale medier stjeler lesetiden. Ifølge Statistisk sentralbyrå hadde 28 prosent i alderen 16 til 24 år lest en bok i fritiden en gjennomsnittsdag i 1991. I fjor hadde denne andelen sunket med ti prosent.

Uansett om sidemålsundervisningen blir bestemt dempet eller ikke, har vi nå i hvert fall fått i gang en helt essensiell debatt. Språkdebatten. Det trengs. For undertegnede er det bare å signere Halvorsens tankegang og krysse fingrene for at det ikke var én eneste skrivefeil i denne kommentaren.

Sex meg her og sex meg der. Jeg er ingen frøken prippen, langt der ifra, men på et eller annet tidspunkt må det, eller i hvert fall bør det, være nok sexpjatt. Det er kanskje ikke alle pressemeldinger som dukker opp i redaksjonsinnboksen som er like interessante, men den påfølgende tok forrige ukes kake. «Slik var sexåret 2011», var tittelen. For en brennhet nyhet den første uka av 2012, a gitt!

Hvem i all verden bryr seg om hvor mange nordmenn som søkte etter flyktige eventyr i året som var eller hvor mange norske kvinner som onanerte? Skal dette liksom lære oss noe, hva er næringsinnholdet i dette hjernepåfyllet som datingtjenesten C-Date står bak? «Studien» skal være gjennomført i Brasil og 11 europeiske land. Noe av det som kommer fram er at den vanligste sexfantasien i Norge som vel som resten av kontinentet er å ha sex med mer enn en person samtidig. Flott for dem.

Jeg er så lei. Jeg er så inderlig lei. 60- og 70-tallets seksuelle frigjøring med loven om selvbestemt abort og p-pillerevolusjonen som ga kvinner økt frihet og makt til å selv kunne bestemme når det passet seg å bli mor, skal få stå støtt. Men la oss nå ta et sjumilsskritt tilbake og la det som skjer under dyna på de enkelte soverom få bli nettopp der inni lunken. Med fare for å bli oppfattet som ei grå mus, og da mener jeg ikke i ordets overførte betydning, kan vi ikke la være å bry oss så mye med andre menneskers sexliv, uansett om naboen er aldri så homofil, heterofil, onaneringsivrig eller gruppesexglad.

Tabloidene hjelper oss ikke akkurat med den biten. «Slik snakker du med barna om sex», var å lese i krigstyper nylig. For å si det sånn; blomster og bien-praten er avleggs. Internett og overraskende løs prat fra andre barn med kun ett siffer i alderen, har overtatt oppdraget fra foreldrene.

Nå kommer neste generasjon. Ikke generasjon x, men generasjon sex. En guttegjeng ved Thor Heyerdahl videregående skole i Larvik skal i juleferien ha laget en liste over jenter de angivelig skal ha hatt sex med, ei liste som ikke overraskende lekket på internett. Fôret opp på tv-serier som Paradise Hotel og «Trekant», hvor det er sexen som rår, er det pokker ikke rart om moralen om hva som er greit å sladre om til andre og ikke, forsvinner der i den pornofilmrøde tåka.

Så var det fotballspillerne, da. Også de skal få på pungen. Og det av selveste treneren. Dagbladet melder at Bundesligaklubben Hannover, hvor nordmennene Mohammed Abdellaoue og Henning Hauger spiller, har undersøkt spillernes sexvaner da treneren ønsket å bli bedre kjent med spillerne sine ved at de gjennom en valgfri test kunne krysse av for påstander som «jeg har svært mange erotiske fantasier» og «jeg er det du kan kalle seksuelt underernært». Resultatene av testen skal visstnok føre til større fokus på hver enkelt spillers grunnleggende verdier, mål og motivasjon.

Jada. For det første; ingen kan vel være seksuelt underernært i 2012. For det andre; hva har treneren tenkt til å gjøre hvis en av spillerne har særs mange erotiske fantasier? Hvordan kan det brukes i innkast, corner og brasse? Vil det være avgjørende for hva slags formasjon treneren ønsker i neste kamp? La den seksuelt underernærte få spissrollen, mens heldiggrisen med alle de erotiske fantasiene bør jekkes ned i forsvar? Da hadde til og meg jeg dratt til Hannover. Men seriøst; det er nok nå.